Egentligen är det väl så enkelt att jag inte gillar nya saker. Jag har alltid varit motsträvig. Det tog lång tid innan jag köpte mig en mp3-spelare, jag gick envist och släpade runt på en tung cd-spelare som hackade när man gick fort och ett case med skivor som tog onödigt mycket plats. Jag kunde över huvud taget inte se poängen med mobiltelefon, det fanns ju telefonsvarare för allt som var viktigt, ingen skulle dö om de fick vänta några timmar på svar.
Jag gillar inte nya timeline på facebook. Rörigt. Men efter att ha bytt typsnitt på nytelefonen accepterar jag den. Det tar nog några veckor, sedan kommer jag väl antagligen att vänja mig och börja gilla den. Min första mp3-spelare gick jag runt och missionerade för, ungefär fem år efter att alla andra redan hade upptäckt hur strålande bra det är att kunna ha flera hundra skivor i en liten mojäng. Jag gick med uppspärrade ögon och lite fanatisk ton och sa till alla Fattar du?! Jag har säkert trehundra skivor i den här lilla!
Men det är något som går förlorat, jag vet inte om det går att beskriva på något annat sätt. Det finns ett djup i ljudet som inte är med på de digitala musikspåren, en bredd liksom. Det är någonting med en känsla av äkthet. Kalla mig gärna snobb. Men jag vet inte vad det är, för jag är inte tekniskt kunnig. Jag bara hör att det är skillnad.
Jag träffade Mimsan igår och vi pratade om val. Hennes tonåriga styvdotter träffar bara killar som efter att ha raggat på henne inleder med att säga men jag vill inte ha nåt förhållande, ba så ru vet. Jag förstår inte. Mimsan tänkte att det har att göra med behovet av att någon som egentligen inte vill ha någon alls ska välja en, för att man genom det ska bli speciell och värdefull. Jag vet inte. Skulle det vara så rakt och enkelt? Och jag vet heller inte hur jag ska definiera mina egna val. Hur jag ska definiera min egen längtan. Jag är bara klar över att det är vissa saker som jag aldrig mer kommer att acceptera och att det inte ens är ett val. Det är en övergång till någonting annat bara, trots motsträvigheten och den där känslan av att det är en nyans som gått försvunnen.
januari 26, 2012 at 1:52 e m
Fine du. Jeg har det på samme viset mange ganger, og jeg tror noe (men ikke alt) handler om at man har en iboende lengsel etter noe varig, noe bestandig og ekte, i en verden og en tid fyllt av forandring. Det er ikke nødvendigvis det at det gamle er så mye bedre enn det nye, men det har en kvalitet i det at det ER gammelt – det har vist sin dugelighet og har med seg sporene etter det som har gått forut.
Jeg vet ikke om jeg helt klarer å få det frem, det jeg tenker. Men det er noe med at man som menneske har behov for at enkelte ting er bestandige, varige, tilstede som seg selv og ikke som noe annet, at de ikke forandrer seg hele tiden. Vi lever i en alder der alt forandres, hele tida, enten det er restauranter, teknologiske duppeditter, underholdningsformer eller fritidssysler. Alt forandres og the only constant thing is change. Da er det godt med noe man føler man kan holde fast i, noe som ikke forandrer seg hele tida. Og for noen handler det om teknologi. Blant annet.
Jeg har en supermoderne telefon som er smartere enn meg selv, like fullt legger jeg planer og organiserer meg selv og livet mitt i en dagbok/agenda fra O&R, en slags mild oppgradering av skoledagbøkene vi hadde på barne- og ungdomsskolen. Jeg har kjøkkenservise fra 50-tallet som brukes til daglig, og jule-/festserviset mitt er en bryllupsgave fra 1948. Mine beste votter er et par mamma strikket til meg i 1990, og som er reparert flere ganger. På iPoden min finner du dagens hiphop side om side med salmer fra 1800-tallet. Jeg leser like gjerne gamle bøker som moderne norsk litteratur (selv om din kommende bok naturligvis skal bli en klassiker i mitt bibliotek!). Og så videre.
Vi har alle våre områder der vi holder fast på det gamle fordi det gir oss en viss følelse med evigheten, tror jeg. Evigheten ligger i alle menneskers hjerter, selv om ikke alle evner eller ønsker å forholde seg til det. (Og det er en ærlig sak, langt på vei i alle fall).
Og jeg tenker at de guttene som dater datteren til Mimsen egentlig ikke vil noe annet enn å finne noen de kan trives med og holde sammen med i all evighet. De bare vet ikke hvordan de skal gjøre det og tror ikke at det kan skje, fordi de har fått hodene twisted av fake love from Hollywood og har ingen rollemodeller som viser dem at folk faktisk kan holde sammen et helt liv og kjempe for det de har kjært.
Men det er en annen diskusjon, og nå har jeg spammet kommentarfeltet ditt fullstendig. Sorry, love. Jeg skal stoppe her. Ha ei superduper helg!!
januari 26, 2012 at 6:43 e m
Heller ikke jeg skal spamme ned kommentarfeltet ditt, men Elisabeth tar tak i noe viktig her: At mennesket har behov for å kjenne på det bestandige. Antakelig er det derfor tradisjoner består i alle mulige varianter: Alt fra å spise det samme til julemiddag i årtier, eller til å holde seg til én tv-kanal, til tross for at nabokanalen tilbyr eksakt det samme. Jeg skal ikke dra det for langt, men scenen i “Saving Private Ryan” (Spielberg/Dreamworks/1998) ganske tidlig i filmen er dokumentert av flere fra krigssoner den gang som nå: Vi søker hjem til mor når det gjelder slutten. Demente mennesker i livets sluttfase, også: de har glemt alt, men mor og far er der, fremdeles.
En del om lyd kan jeg, ettersom det er faget mitt, og jeg kan fortelle skjematisk hva det er du ikke hører: For å få plass til så mye som mulig på én enkelt lydfil, må noe av frekvensspekteret bort. Som du sier blir det hevdet at det er snobberi, men det er det ikke. I radio, altså på vår side av radioen, sitter det en egen boks mellom mikrofon og sender som komprimerer lyden slik at den skal bli så kompakt og lettsendt som mulig. Enkelt forklart tar komprimeringen i en digital lydgjengivelse bort det som komprimeringsprogrammet mener at du ikke kan høre. Hvis programmet ikke gjorde det, ville en enkelt musikkfil være på rundt 4-500 megabyte. Da hadde det ikke blitt plass til mye på en iPod, og radiosendingene ville blitt fryktelig dyre å produsere. Men det vi mister, er nyansene vi faktisk hører, støyen på innspillingen og romklangen i studio. Noen av plateselskapet Naxos’ klassiske innspillinger er gjort i kirker og katedraler, eller den siste platen til Erik Bye, som ble gjort i en tømmerstue. Når dette skal komprimeres, forsvinner særpreget og følelsen av kirkerommet eller tømmerveggene. Det blir noe klinisk tilbake – fin og ren lyd, men uten sjel.
Jeg har vurdert å kjøpe leseplate, iPad, men jeg vet ikke om jeg orker. Lukten av papir.
januari 28, 2012 at 5:33 e m
Tack, bägge ni två. Jag håller med er fullständigt. Kram till er båda.